Sakskostnader

Ordningen gjelder bare ved administrativ overprøving etter varemerkeloven og patentloven. 

I følge patentstyreloven kan en part som helt eller i det vesentlige har fått medhold tilkjennes nødvendige sakskostnader fra motparten. Dette er en kan-regel, slik at parten som fullt ut eller i det vesentlige har fått medhold ikke automatisk har krav på dekning av sakskostnader. Om sakskostnader skal tilkjennes, avgjøres etter en vurdering hvor det blant annet legges vekt på om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom, og om det er rimelig ut fra typen sak og forhold hos motparten å pålegge kostnadsansvar.

Sakskostnader i klagesaker på disse fagområdene kan bare tilkjennes av Klagenemnda for industrielle rettigheter, KFIR. Det er fordi det ikke skjer en forutgående prøving av alle registreringsvilkårene på disse områdene, og at viktige registreringsvilkår dermed først blir vurdert når det blir krevd administrativ overprøving

Det er bare nødvendige kostnader som eventuelt kan tilkjennes, det vil si kostnader som fremstår som rimelig for å vareta parten sine interesser i saken. Ved fastsetting av kostnadsansvaret må Patentstyret og Klagenemnda tenke på at administrativ overprøving skal være et enkelt og rimelig alternativ til domstolsbehandling.

Du må dette fremme kravet før saken blir avgjort fordi Patentstyret må avgjøre spørsmålet om sakskostnader samtidig med realiteten i saken. Mot slutten av saksbehandlingen vil vi sende et eget brev til partene der vi gir en frist for å sende inn krav om sakskostnader.

Vi mener det er rimelig at kravstilleren tar kontakt med innehaveren med forespørsel om sletting av innehavers registrering før kravet leveres inn til Patentstyret. Hvis kravstilleren ikke har tatt slik kontakt uten noen god begrunnelse for dette, vil et krav om sakskostnader kunne fremstå som urimelig. Dette vil kunne medføre at sakskostnader ikke vil bli tilkjent.

Patentstyret har tidligere oppfordret kravstillere til å dokumentere sin påstand om manglende bruk. På bakgrunn av det som fremkommer under avsnittet "Bevisbyrde", vil slik dokumentasjon ikke lengre være nødvendig. Denne omleggingen av praksis medfører at kostnader knyttet til innhenting av slik dokumentasjon (brukerundersøkelser med mer) ikke vil bli oppfattet som en rimelig utgift som kan kreves av motparten. Endringen vil omfatte alle slike kostnader pådratt etter 1. november 2013.

Oppgaven må angi detaljert hvilke kostnader som er påbeløpt, herunder også antall timer og timepris som legges til grunn.

1. juli 2001 ble det innført merverdiavgift på advokattjenester. Grunnlaget for merverdiavgiften må oppgis der vedkommende part ikke er registrert som merverdiavgiftspliktig (forbrukere). Merverdiavgiften representerer en tilleggsutgift som advokaten må ta med i oppgaven for at han skal kunne kreves den dekket av motparten. For registrerte næringsdrivende som kan kreve fradrag for inngående avgift, kan denne avgiften ikke kreves dekket som saksomkostning. Avgiften vil ikke representere en utgift og skal dermed ikke oppgis i oppgaven. I slike saker skal kostnadene oppgis eks mva.

For private parter som representerer seg selv vil det ikke påligge merverdiavgift, og mva. skal derfor ikke føres opp.

Listen er ikke uttømmende:

• rådgivning og kontakt med klienten
• arbeid knyttet til mulige forhandling om samtykke/slettelse
• arbeid med utarbeidelse av krav og tilsvar
• arbeid med eventuell senere argumentasjon
• arbeid med fremleggelse av kostnadskravet
• utlegg til avgift til Patentstyret
• estimert tid til etterarbeid, herunder mottak og rapportering av avgjørelsen (vurdering av om det skal innleveres klage til Klagenemnda faller utenfor og ses på som en utgift i forbindelse med klagesaken)
• eventuelt andre kostander

Det er viktig å påpeke at det kun er "nødvendige" kostnader som kan kreves fra motparten.

I denne vurderingen vil det bli lagt vekt på at ordningen med administrativ overprøving er ment å være et enkelt og billig alternativ til domstolsbehandling. Dette medfører større krav til effektivitet og rimelighet. Det antas derfor at kostnadskravene vil ligge betraktelig lavere. Det er opp til innsender av kravet å vurdere om kostnadsoppgaven trenger forklaring eller utdypning.

Patentstyret har ikke ansvar for inndrivelse av sakskostnader. Den parten som har fått medhold i sitt krav om dekning av sine sakskostnader, må selv ta kontakt med motparten for overføring av beløpet som er tilkjent. Hvis en part ikke innfrir kravet frivillig, kan sakskostnadene drives inn ved tvang etter reglene for dommer, se patentstyreloven § 9 siste ledd.

Avgjørelsen om tilkjenning av sakskostnader kan klages inn til Klagenemnda for industrielle rettigheter.